Urfolksarkeologi och sydsamisk historia

Ny kunnskap om sørsamisk historie krever at vi våger å sprenge grenser

Krönika av Camilla Olofsson Båatas, central handläggare för samiska frågor, Gaskeuniversiteete / Mittuniversitetet

Sven Olofsson, universitetslektor, Gaskeuniversiteete / Mittuniversitetet

Håkon Hermanstrand, postdoktor, Noerhte universiteete / Nord universitet

Gaskeuniversiteete / Mittuniversitetet inviterte til et møte om sørsamisk historie og arkeologi i Staare / Östersund 30. – 31. januar. Deltakerne var fra samebyer, reinbeitedistrikt, sydsamiske museer, språk- och kultursentra, kunnskaps- och traditionsbærere och ressurspersoner fra det sørsamiske samfunnet, og fra de tre universitetene i Åarjelsaepmie, det sørsamiske området, Gaskeuniversiteete / Mittuniversitetet, Noerhte universiteete / Nord universitet og NTNU. Målsettinga med møtet var å ta ett skritt til på veien mot en bredere kunnskap om sørsamisk historie og arkeologi forankra i samisk kunnskap og det samiske samfunnet. 

Det samiske samfunnet har med egeninnsats og samisk kunnskap forsøkt å bidra til framskritt innafor forskninga i flere tiår. På møtet var det enighet om den store betydninga dette har og hvor viktig det er med ytterligere utvikling og styrking av samisk forskning. De tre deltakende universitetene ser nå sitt ansvar og ønsker å bidra til det sørsamiske samfunnet.

Flere innlegg poengterte hvor grunnleggende respekt for og anerkjennelse av samisk kunnskap har vært for å utvikle kunnskap med relevans, og hvor nedvurderende og marginaliserende det er å se at dette ennå ikke er en selvfølge. Dette har ennå negative konsekvenser for tillit til akademiske institusjoner.  Samisk lokalkunnskap og kulturkompetanse har bidratt til arkeologiens kunnskapsutvikling og metodebygging. Undersøkelser har gitt store resultater og avdekket lang historie. Arkeologien har gjennom funnene på Vivallen og i Sösjöfjällen gjort gjennombrudd, og gjennom gjenbegravninger vist hvordan etisk refleksjon har vokst fram i samarbeidet med samisk samfunn. Dokumentasjonsprosjekt som Att spåra sin historia har vist hvor vesentlig kunnskap om sin egen fortid er, og hvor stor virkning samarbeid har. På samme måte har bruk av samiske referansegrupper gitt vitenskapelige framskritt i Västerbotten.

Historien og arkeologien handler ikke bare om fortiden. Samisk historie og arkeologi viser dette med all tydelighet. Samer sjøl skal og må være med på utforskninga av egen historie. Dette er i tråd med FNs urfolkserklæring som slår fast at urfolk har rett til egenkontroll med sin kulturarv og tilknytta forskning. Med samisk kulturkunnskap har man kognitive verktøy som kan hjelpe med å åpne opp fortiden. Da rører man ikke bare med kunnskap om fortiden, men med dagenes politikk. Dette gjelder ikke bare spørsmål om naturressurser, men også om økonomiske ressurser og makt og innflytelse. Dette berører også mennesker, noen vil føre seg truet og andre vil føle seg beriket av samiske perspektiver.

På møtet i Staare ga flere foredragsholdere og bidragsytere eksempler på hvordan samiske stedsnavn både gir innsikt om og forutsetter samisk tradisjons- og språkkunnskap. Dette bør ikke være kontroversielt, men hvem har den og hvem er kompetente til å forske på feltet i dag? Møtet mellom moderne teknologi og språk- og tradisjonskunnskap ble illustrert med bruken av drone for å vise hvordan samiske stedsnavn er sentrale for å forstå landskap og dermed menneskers bruk av landskapet. Disse stedsnavnene har egenverdi som immateriell kulturarv. Med slik kunnskap kan man lettere finne områder som arkeologer kan undersøke. Denne kunnskapen gjør det også mulig å gjennomskue fornorskninger og forsvenskninger, som at svaale (fjellrev) har blitt til svale (en fugl) i norske stedsnavn.

Møtet viste de framskritt som har blitt gjort innafor samisk arkeologi og historie de siste tiåra, men også at forskning tar tid. Vi har fått dokumentert sørsamiske bengjemmer og boplasser fra det vi ekskluderende kaller vikingetida. Kanskje kan det trekkes linjer mellom birgittinerordenen i Vadstena og den samiske misjonsforkjemperen Margareta? Historieforskninga har gjort framskritt ved å bruke metoder fra andre fagfelt og ved tverrfaglig samarbeid. Nye blikk på kjente kilder kan sette nytt lys på den samiske historien, slik som når samiske aktører trer fram gjennom lesning av tingbøkene fra 1700-tallet og vi får se hvordan de forholdt seg til og forsøkte å påvirke myndighetene. Samiske lokalhistorikere og forskere har på begge sider av riksgrensa gjort betydelig innsats for å øke kunnskapen. Samtidig ser vi at både statsgrensen og andre grenser fremdeles virker hemmende. I Sverige har man for lengst gjort kritisk forskning på lappväsenet, mens i Norge har liknende forskning på lappefogdinsititusjonen akkurat kommet i gang.

Rektor Anders Fällström ved Gaskeuniversiteete poengterte ved åpninga av møtet hvor viktig grensekryssende aktiviteter er, både med hensyn til riksgrense, til grensa mellom tradisjonell urfolkskunnskap og akademisk kunnskap og til grensa mellom urfolk og det øvrige samfunnet. Møtet viste med all tydelighet hvor viktig det er at man evner å samarbeide over slike grenser for å styrke og utvikle kunnskap som er relevant, slik som kommunikasjon og samarbeid mellom historie- og arkeologifagene og samiske lokalsamfunn og institusjoner. Som det stod klart for deltakerne på møtet er det viktig å «få syn på det vi har», altså framskrittene som er gjort og kunnskapen som er etablert. Framskrittene som er gjort de siste tiåra må løftes opp over grensene, og de må fortsette med sterk samisk innflytelse. Til syvende og sist handler dette om å gjøre oss i stand til å tenke store tanker om hva det vil si å være menneske.